Orgelkonsulentkonferansen i Oslo 19. september 2005

En forsamling på ca. 35 personer var samlet i Kirkens hus for å drøfte orgelkonsulentordningen.

Initiativtakerne, Kirkens arbeidsgiverorganisasjon, stilte mannsterkt, bla. med leder Frank Grimstad, som innledet, og kantor Anders Hovind som var prosjektleder og hadde forberedt saken for KA.

Ellers var det saksbehandlere hos kirkevergen, domorganister, orgelbyggere, en rekke erfarne orgelkonsulenter, representanter for MFO – styret, samt et stort antall kirkemusikere i forsamlingen. Fra styret i orgelselskapet, som var en av pådriverne i saken og hadde tatt opp saken på sitt årsmøte i Haugesund i april, møtte Jan Ryde, Hans Jacob Tronshaug og Bernt Gjelvold. Advokatfullmektig Kjell Clement Ludvigsen var innleid til møtet. Han gikk grundig gjennom aktuelle regler for offentlige anskaffelser. Han svarte på mange spørsmål og delte til slutt ut et hefte på 42 sider som inneholdt de aktuelle lovparagrafer og forskrifter.

Hans Jacob Tronshaug holdt et lite innledningskåseri om framveksten av orgelkonsultering. Her i Norge kan vi kanskje si at det startet med at Jacob Andreas Lindeman fikk Peter A. Albrechtsen til Norge i 1836. Etter hvert fikk hans bror Ludvig Mathias Lindeman også stor innflytelse over orgelbyggingen. Oslomiljøet ble toneangivende og deres preferanser ble rådende i orgelsaker utover hele landet. Etter ”Lindemennene” kom organister som Christian Cappelen og Eyvind Alnæs. - Tidligere, for eksempel da Wagnerorglet ble anskaffet til Nidarosdomen omkring 1740, var det kjøpmenn og politikere som var kontaktpersoner og som tok beslutninger.

Utover 1900tallet skjedde det en stildifferensiering, og det ble et mangfold av tekniske løsninger på markedet også her i Norge. I tillegg til musikerne, ble også teknikere og historikere toneangivende i orgelsaker. (Eks ingeniør Olaf Platou)

I en orgelsak i dag er det således mange hensyn å ta når en skal anskaffe et orgel: historikk. estetikk, hensyn til orgelrepertoar, pris, kvalitet, service, og det er viktige juridiske forhold knyttet til anbudsutlysning, kontraktskriving og godkjenning.

Anders Hovind åpnet sitt innledningsforedrag med spørsmålet ”Hvorfor orgelkonsulent?”

Som punkter i svaret nevnte han:

• det er store (- ikke minst økonomiske-) verdier det dreier seg om
• hjelpe bestiller til å definere egne behov (plassering, akustikk, type orgel)
• formidle kontakt til aktuelle orgelbyggere (ønskelig med bred orientering om orgelbygging)
• gi råd vedrørende prosedyre og framdriftsplan

• se til at lover og forskrifter blir overholdt (riksantikvar, biskop, kontraktholding)

• oppfølging i byggeperioden

• oppfølging i garantiperioden

I tillegg til de egenskaper som avdekkes her, er det ønskelig at konsulenten er en dyktig og vel orientert musiker, at vedkommende har gode pedagogiske evner, forhandlingsevner og integritet. Er en orgelrestaurering aktuell, kreves det spesielle kunnskaper av konsulenten.

Hovind gikk så gjennom gangen i en tenkt orgelsak, samt refererte hvordan organiseringen av orgelkonsultering skjer i Danmark, Sverige og i lutherske kirker (- er ca. som i de katolske kirker -) i Tyskland.

Den engasjerte forsamlingen hadde mange spørsmål og kommentarer til de forskjellige fasene i en orgelsak, og det viktigste vil bli forsøkt gjengitt her:

• Det syntes å være bred enighet om at en ikke ønsker at et fåtall personer skal være orgelkonsulenter og bestemme og godkjenne orgler i Norge. En ønsker et mangfold som vil bevirke at vi fortsatt kan få rik variasjon i orgelbyggingen.

• De fleste synes å være enige om at det er uheldig at en organist er konsulent i egen kirke.
• Det synes å være enighet om at det trengs en kvalifisering og en sertifisering av orgelkonsulenter. Blant annet vil kirkevergene og orgelkomiteene ha behov for en oversikt over hvem som er orgelkonsulenter og deres referanser.
• I grupper funderte forsamlingen blant annet over hvordan dette kunne organiseres. ”Bukken og havresekken” så vel som ”Gutteklubben grei” ble nevnt som lite ønskelige scenarier.
• At kirkemusikalsk råd ikke har ressurser og kompetanse å bidra med, ble slått fast av alle som uttalte seg om dette.
• Et uttrykk som fikk større anerkjennelse er ”fagfellevurdering”. Forsamlingen kunne tenke seg at personer som er anerkjente orgelkonsulenter, med gode kunnskaper og lang erfaring i arbeidet, både blir sertifiserte og får i oppgave å lage kriterier for vurdering av nye orgelkonsulenter. Videre kunne disse også godkjenne nye konsulenter, etter at disse har gjennomgått opplæring og kanskje vært konsulenter under tilsyn av en av de sertifiserte konsulentene. Det ble trukket sammenlikning med jusen, der liknende ordning praktiseres ved sertifisering av advokater.

Det ble altså uttrykt stor enighet om orgelkonsulentordningens innhold og organisering og om etableringen av et konsulentfaglig organ.

Mot slutten ga forsamlingen sin tilslutning og tillit til at KA fortsetter arbeidet med å utarbeide en ordning etter de ønsker og råd de fikk av de frammøtte på denne konferansen.

I forbindelse med kirkedatabasen som er under utarbeidelse av KA, vil det der bla. være opplysninger om hvem som var konsulent for kirkens orgel(er). Det vil i denne databasen kunne være en liste over orgelkonsulenter og deres kursing/utdanning og sertifisering.